JOSEF OG BRØDRENE HANS. v.34-36 Så flerret Jakob klærne sine, bandt sekkestrie om hoftene og sørget over sønnen sin i lange tider. Alle sønnene og døtrene hans kom for å trøste ham, men han ville ikke la seg trøste. «I sorg skal jeg gå ned til min sønn i dødsriket», sa han. Og faren gråt over sønnen sin. Men midjanittene solgte Josef i Egypt, til Potifar, som var hoffmann hos farao og sjef for livvakten.
Til dødsriket skal de lovløse fare, alle folkeslag som glemmer Gud
Du overgir ikke min sjel til dødsriket, du lar ikke din trofaste tjener se graven
Selv vismenn dør, det kan alle se, men dårer og uforstandige går til grunne. De etterlater sitt gods til andre. Graven blir deres hjem for evig, en bolig fra slekt til slekt, de som samlet seg jord i sitt eget navn. Med all sin prakt kan mennesket ikke bestå. Det ligner dyrene som må dø. Slik går det med dem som stoler på seg selv, og med dem som følger etter og gleder seg over det de sier. Som sauer drar de mot dødsriket, døden er deres gjeter. De rettskafne skal herske over dem når morgenen gryr. Men Gud vil kjøpe meg fri fra dødsrikets grep, for han vil ta meg til seg
HERRE, lær du meg din vei så jeg kan vandre i din sannhet! Gi meg et helt hjerte, så jeg frykter ditt navn! Jeg vil prise deg, Herre, min Gud, av hele mitt hjerte og evig ære ditt navn. For din miskunn mot meg er stor, du har berget meg fra dødsrikets dyp
EN FREMMED KVINNE. v.5 Hennes fottrinn fører ned i døden, skrittene hennes går raskt mot dødsriket. Hun baner seg ikke vei som gir liv, hun er på villspor, men vet det ikke… v.21-23 For HERRENS øyne ser hvor mannen går, og gjør alle hans stier jevne. Den urettferdige fanges av sin egen skyld, syndens reip holder ham fast. Han dør fordi han ikke lot seg formane, i sin store dumhet går han seg vill.
ANNEN MANNS KVINNE. v.6-10 Jeg sto ved vinduet i huset mitt, kikket ut gjennom gitterverket. Da så jeg ham blant de uerfarne, la merke til ham blant de unge, en ung mann uten forstand. Han krysset gaten ved hennes hjørne og styrte skrittene mot huset hennes mens det skumret mot kveld og nattemørke falt på. Da kommer kvinnen mot ham, kledd som ei hore, med listig hjerte… v.27 Huset hennes er veien til dødsriket, ned til dødens saler.
For den forstandige fører livsveien oppover, slik unngår han dødsriket der nede
Åpne ditt hjerte for formaning og øret for forstandige ord! La ikke gutten mangle formaning! Gir du han ris, skal han ikke dø. Når du slår han med riset, berger du han fra dødsriket
Dødsrikets avgrunn blir aldri mett og menneskenes øyne får aldri nok
Alt dine hender kan gjøre, gjør det med den kraften du har. For i dødsriket, der du går, er det verken gjerning eller tanke, verken kunnskap eller visdom
IMMAUEL-TEGNET. HERREN talte igjen til Ahas og sa: «Be om et tegn fra HERREN din Gud, nede fra dødsriket eller oppe fra det høye!» Men Ahas svarte: «Jeg vil ikke be om noe og ikke sette HERREN på prøve.»… v.14 Derfor skal HERREN selv gi dere et tegn: Se, den unge jenta skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel
HERREN BERGER JONA FRA DYPET. v.3 Han sa: Jeg kalte på HERREN i min nød, og han svarte meg. Jeg ropte om hjelp fra dødsrikets dyp, og du hørte meg
DEN RETTFERDIGE OG FIENDEN. v.5 Sannelig, vinen er troløs. Den stolte skal ikke nå sitt mål. Som dødsriket sperrer han opp gapet, han er umettelig som døden. Han samler alle folkeslag hos seg, sanker sammen alle folk.
PETER TALER PÅ PINSEDAGEN. Derfor så han inn i fremtiden og talte om at Messias skulle stå opp. Det var han som ikke skulle bli værende i dødsriket, og det var hans kropp som ikke skulle se forråtnelse
MENNESKESØNNEN ÅPENBARER SEG. v.10-11 På Herrens dag kom Ånden over meg, og jeg hørte en røst bak meg, mektig som en basun. Røsten sa: «Det du får se, skal du skrive ned i en bok og sende til de sju menighetene: til Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyratira, Sardes, Filadelfia og Laodikea.» v.13-15 og midt mellom lysestakene en som var lik en menneskesønn, kledd i en fotsid kjortel og med et belte av gull om brystet. Hodet og håret hans var hvitt som hvit ull eller som snø, øynene var som flammende ild, føttene som bronse glødet i en ovn, og røsten var som bruset av veldige vannmasser. v.17-18 Da jeg så ham, falt jeg som død ned for føttene hans. Men han la sin høyre hånd på meg og sa: «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket
DOMMEN. Og jeg så en stor, hvit trone og ham som satt på den. Jord og himmel flyktet bort fra hans ansikt og var ikke lenger til. Og jeg så de døde, både store og små: De sto foran tronen, og bøkene ble åpnet. Så ble en annen bok åpnet, livets bok. Og de døde ble dømt etter det som sto i bøkene, etter sine gjerninger. Havet ga fra seg de døde som var der, og døden og dødsriket ga fra seg de døde som var i dem, og enhver ble dømt etter sine gjerninger. Så ble døden og dødsriket kastet i ildsjøen. Og ildsjøen, det er den annen død. Og om noen ikke var skrevet inn i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.